Investinor fikk 4,2 milliarder fra Stortinget – men ifølge Riksrevisjonen ga direkteinvesteringene «i sum ikke [har] gitt netto positiv avkastning». Det høres ut som en dyr aksjesmell med statlig logo.
Tallene i saken
- Stortinget bevilget 4,2 milliarder kroner til Investinor i perioden 2008–2021.
- Riksrevisjonen: direkteinvesteringene har «i sum ikke [har] gitt netto positiv avkastning» i perioden 2008–2021.
- Investinors eget mål: ti prosent årlig avkastning.
- Kostnad per innbygger: rundt 757 kroner.
- Riksrevisjonen: selskapets portefølje blir ikke solgt innenfor egen strategi på fem til åtte år, og få av selskapene har blitt lønnsomme.
- Riksrevisjonen: Investinor rapporterte mer optimistiske verdi‑prognoser enn realisert.
- Høsten 2024 ble resultatene omtalt i pressen som «kriseavkastning», samtidig som selskapet delte ut bonus knyttet til kvinneandel og bærekraft.
- Investinor AS er heleid av staten (Nærings- og fiskeridepartementet) og har hovedkontor i Trondheim.
Dyr symbolpolitikk
Staten satte av milliarder for å bedre kapitaltilgang i tidlig fase. Resultatet? Ifølge Riksrevisjonen: ingen netto positiv avkastning samlet. Det betyr at pengene hittil ikke har levert den økonomiske gevinsten eieren forutsatte. Å kalle det «investering» blir litt som å kalle en bløtkake en diettrett.
Hvorfor effekten virker svak
Riksrevisjonen peker på flere konkrete svakheter: porteføljen selges ikke innenfor målstrukturen, få selskaper når lønnsomhet, og prognosene var jevnt over for optimistiske. Det gir et bilde av et selskap som verken treffer egne avkastningsmål eller timing‑målet for utsalg.
Samfunnskostnader å vurdere
- 4,2 milliarder kroner er offentlige midler som kunne gått til andre formål eller flere tiltak rettet mot vekst i næringslivet.
- Svekket avkastning betyr at staten ikke får tilbake midlene til å reinvestere i nye prosjekter.
- Risiko for svekket tillit: offentlig eierskap uten ønsket resultat kan gjøre politikere mer forsiktige med fremtidig støtte, også der den faktisk virker.
Flytter det bare problemet? Eller løser det noe?
En statlig investeringsmodell kan være hensiktsmessig for markedsfeil i tidlig fase. Men Riksrevisjonens funn tyder på at Investinor i praksis ikke har levert den økonomiske effekten som skulle kompensere for risikoen. Når prognoser systematisk er for optimistiske, kan tiltaket ha flyttet tap fra private investorer til skattebetalerne.
Hva mangler i vurderingen?
Riksrevisjonen peker på resultater, men det er viktig å se helheten: er målene for tidligfase‑støtte klare nok? Er livsløp, oppfølging, krav ved utgangssalg og alternativer evaluert? Hva med koordinering med private investorer og andre offentlige støtteordninger? Dette er spørsmål som bør ligge i bunnen av enhver statlig investering.
Bedre alternativer
- Skarpere krav til verdiutvikling og salgstidspunkt før ny kapital tildeles.
- Mer konservative prognoser og transparens om antakelser.
- Kombinasjon av statlig medfinansiering og krav om privat medrisiko for å unngå at tap bæres fullt av skattebetalerne.
Konklusjon: 4,2 milliarder er brukt – men Riksrevisjonen finner ingen netto gevinst. Det bør gi en lav terskel for både ny kapital og ros; staten må kreve resultater, ikke bare gode intensjoner.
