Stavanger rådhus skulle pusses opp innenfor en ramme — endte med dobbelt så dyrt og stadig utsettelser.
Tallene i saken
- Vedtatt kostnadsramme i 2018: 260 millioner kroner
- Revisjonskonklusjon 2024: prosjektet ble 123 prosent dyrere enn planlagt
- Kostnaden har passert 600 millioner kroner
- Overskridelse på over 340 millioner kroner
- Prosjektet eies av Stavanger kommune
- Kostnad per innbygger: rundt 108 kroner (beløpet delt på ca. 5,5 millioner innbyggere)
Hvordan ble det så dyrt?
Revisjonsrapporten fra Rogaland Revisjon sier at folkevalgte løpende vedtok stadig dyrere løsninger — blant annet solcellefasade, elektromagnetisk glass og smartbygg‑teknologi — uten å ha fått tilstrekkelig informasjon om de reelle kostnadene underveis. Samtidig er ferdigstillelsen gjentatte ganger utsatt.
Lite plan eller for mye «fancy»?
Tiltakene som er vedtatt har høy teknologisk ambisjon, men rapporten antyder at prisimplikasjonene ikke ble tydelig kommunisert til beslutningstakere. Det betyr at kommunen betaler for funksjonalitet og teknikk som kan ha marginal eller usikker merverdi i forhold til kostnaden.
Samfunnskostnader å vurdere
Store overskridelser binder kapital som kunne gått til kjerneoppgaver i kommunen. Prosjektet kan svekke handlingsrommet for andre investeringer eller drift, og gjentatte utsettelser gir økte prosjektkostnader og usikkerhet for innbyggerne. Det er også en tillitskostnad når et offentlig byggeprosjekt blir betydelig dyrere enn planlagt.
Hva rapporten ikke ser fullt ut på
Revisjonen dokumenterer kostnadsoverskridelsen og beslutningsforløpet, men slike rapporter sier mindre om livsløpskostnader versus investeringskostnader, alternativer med lavere teknologisk ambisjon, eller konsekvenser for drift og vedlikehold over tid. Verken miljøeffekter, importavhengighet for tekniske komponenter eller hvorvidt de valgte løsningene gir tilsvarende reduserte driftskostnader, er belyst i detalj i de oppgitte fakta.
Bedre alternativer
En strammere kostnadsstyring, klarere informasjonsplikt til folkevalgte og grundigere sammenligning med enklere tekniske løsninger kunne ha avdekket om ekstrakostnadene er verdt investeringen. Trinnvis gjennomføring eller fasedelt valg av teknikk ville redusert risiko for store overskridelser.
Konklusjon: Et rådhusprosjekt som viser hvor dyrt «mer» kan bli når kostnadene ikke følges opp tett — og hvor kommunens beslutningstakere tilsynelatende ikke fikk regningen forklart godt nok.