Et sted i et departement finnes det et regneark der integrering tar nøyaktig fem år. Den dagen tilskuddet begynner å tikke, starter også nedtellingen: 1 826 dager med statlig finansiering, og så er man ferdig integrert – i hvert fall på papiret. Problemet er at virkeligheten aldri har lest det regnearket. Når de fem årene er omme, står folk fritt til å flytte videre dit de selv vil, og for stadig flere betyr det Sarpsborg. Det statlige integreringstilskuddet blir derimot igjen i kommunen som opprinnelig bosatte dem. Det er her regningen begynner å vokse.
Ifølge en utredning kommunen selv la fram høsten 2025, har antallet innvandrere i Sarpsborg økt med 132,4 prosent fra 2010 til 2025 – fra 6 115 til 15 140 personer. I 2024 utgjorde flyktninger 51,1 prosent av alle sosialhjelpsmottakere, men sto for hele 79,1 prosent av kronene som ble betalt ut i økonomisk sosialhjelp. Landsgjennomsnittet var 34,1 prosent. Sysselsettingen blant innvandrere lå på 57,7 prosent, mot 63,5 prosent nasjonalt. Dette er ikke folk som lever i luksus på fellesskapets regning – det er folk som i altfor liten grad har kommet i jobb, i en modell som tok for gitt at de skulle det innen dag 1826.
Legger man sammen utgiftene på tvers av Nav, barnevern, skole, barnehage og tjenester til barn og unge, ender kommunens eget anslag på om lag 360 millioner kroner for 2024. Rundt 170 millioner knyttes til sekundærtilflyttede, om lag 90 millioner til primærbosatte med familiegjenforente, og rundt 100 millioner er ren administrasjon i Nav og barnevern. Bare barnevernstiltak til flyktninger utgjorde 60,6 millioner – 31,4 prosent, nesten en tredjedel av hele posten. Antallet sekundærtilflyttede anslås til rundt 5 400 personer, om lag 9 prosent av befolkningen, opp fra 6 prosent i 2021. For hver av de primærbosatte fikk kommunen i snitt rundt 850 000 kroner fordelt over fem år. For de rundt 5 400 som kom flyttende etterpå, fulgte det med akkurat ingenting.
Kommunen får riktignok en voksende kompensasjon gjennom inntektssystemets kostnadsnøkkel for flyktninger uten integreringstilskudd – fra 35,7 millioner i 2024 til 89,4 millioner kroner i 2026. Men utredningen er krystallklar på at verken de 360 millionene samlet eller de 170 millionene for sekundærflytting kan settes opp mot disse 89. Mellomlegget må håndteres innenfor det ordinære kommunebudsjettet, altså på bekostning av andre tjenester til alle innbyggerne. Og det er der satiren i denne saken sitter: ikke i at noen får hjelp, men i at staten har tegnet en ordning der den selv går av vakt på dag 1826 og lar noen få kommuner ta støyten.
Sarpsborg er ikke alene. Utredningen peker på sekundærflytting som en utfordring også for andre kommuner, og Sarpsborg vil sammen med Fredrikstad, Drammen, Lørenskog, Ullensaker og Lillestrøm gå inn i et FoU-samarbeid om nettopp dette. Nabokommunen Fredrikstad har i budsjettet for 2026 vedtatt å kutte satsene for økonomisk sosialhjelp med 5 prosent. Nedre Glomma-kommunene Sarpsborg og Fredrikstad ligger nær svenskegrensen, og kommer ifølge SSBs monitor dårligere ut på inntekt enn landet ellers. Ordfører Magnus Arnesen (Høyre) kaller den nasjonale integreringspolitikken feilslått og peker på kombinasjonen av «spredt bosetting» og et femårig løp som for mange ikke har ført til fast arbeid – sysselsettingen blant innvandrere i Sarpsborg ligger under landssnittet. Kommunen vil ikke bosette nye primærflyktninger i 2026, vil skjerpe bolig- og aktivitetskrav, og ber staten om lovendringer og en finansieringsmodell som følger de faktiske kostnadene. Arbeids- og inkluderingsminister Kjersti Stenseng (Ap) erkjenner at mange kommuner har store utfordringer, men er uenig i at politikken som helhet er feilslått. Tallene her er hentet fra kommunens egen utredning; de 360 millionene er kommunens eget kostnadsanslag, ikke et dokumentert «sløst» beløp – men et ganske godt eksempel på hva som skjer når en finansieringsmodell og virkeligheten slutter å snakke sammen.
