Toyboys fikk 3 millioner kroner fra Norsk kulturråd til en trilogi om brutalitet fra et queerperspektiv — et prosjekt som altså fikk offentlige midler for å utforske «fornedrelse, smerte og essens». Det skjedde i et utdelingsår hvor nesten 29 millioner gikk til fri scenekunst.
Tallene i saken
- Beløp til Toyboys: 3 000 000 kr fordelt over tre år.
- Totalt utdelt til fri scenekunst i Kulturrådets desembermøte 2010: nærmere 29 millioner kroner fordelt på 49 kunstnere og kompanier.
- Kostnad per innbygger: rundt 1 kroner (beløpet delt på ca. 5,5 millioner innbyggere).
- Første del hadde premiere på Dansens Hus.
Hva ble gitt, og hvorfor det stikker i øyet
Norsk kulturråd ga flerårig støtte til Toyboys’ prosjekter LOVE (fornedrelse), LIFE (smerte) og POWER (essens). Støtten kom gjennom Kulturfondets ordning for fri scenekunst, etter faglig vurdering og under prinsippet om armlengdes avstand. Ideen var å belyse brutalitet fra et queerperspektiv, inspirert av Fassbinders «Querelle».
Er effekten verdt prisen?
Kulturrådets støtte er et klart politisk valg av hvilke kunstprosjekter som skal løftes. For en enkelt kunstnerduo utgjør 3 millioner kroner en betydelig ramme. For samfunnet samlet sett er kostnaden per innbygger rundt 1 krone — liten i kroner, men symbolsk stor for de som mener offentlig støtte bør favne bredere eller være mer folkelig forankret.
Samfunnskostnader som sjelden telles
Store, flerårige tilskudd binder offentlige midler til én aktør i stedet for å spre støtten på flere prosjekter. Det kan svekke mangfoldet i kortere løp og redusere midler tilgjengelig for andre scenekunst-prosjekter. Det dreier seg også om prioritering av skattekroner: midlertidig kunstnerisk frihet mot mindre penger til andre offentlige formål — eller flere kunstnere.
Gir det reell effekt eller bare kulturpolering?
Trilogien har ambisjoner om å «belyse brutalitet» — et tematisk grep som kan være viktig kunstnerisk arbeid. Men det er uklart hva slags samfunnseffekt som kan forventes av en slik produksjon utover kunstnerisk diskurs. Offentlig støtte kan gjøre mulig produksjoner som ellers ikke hadde blitt realisert, men den flytter samtidig beslutningen om prioritering fra et bredere offentlig rom til faglige vurderinger i Kulturrådet.
Hva rapporten/saken ikke vurderer
Det finnes ikke i opplysningene: analyser av publikumsstørrelse, etterbruk, langsiktige effekter i feltet, eller sammenligning med alternative bruk av midlene. Heller ingen oversikt over hvor mye av beløpet som gikk til produksjon vs. honorarer, turné eller administrasjon. Livsløps- og samfunnsnytte-perspektiver mangler i materialet vi har.
Billigere og bredere alternativer
Kulturrådet kunne i stedet ha valgt kortere tildelinger, større spredning eller co‑finansiering for å sikre flere prosjekter samtidig. Stipender til flere utøvere, eller støtte som stiller krav om turné/folkelig tilgang, ville økt rekkevidden av hver kroner brukt.
Humoristisk nok: for 3 millioner kunne man invitert hele Norge på én fest — men samtalen som trilogien ønsker å starte trenger kanskje et mindre, mer tilgjengelig rom.
Konklusjon: Et faglig begrunnet kunstprosjekt som koster lite per innbygger, men binder relativt store offentlige midler til én kunstnerduo uten dokumentert samfunnseffekt eller alternativvurdering.
