Stortingets eget byggeprosjekt i Prinsens gate gikk fra et beskjedent anslag til en regning som fikk mange til å sette kaffen i halsen.
Tallene i saken
- Opprinnelig anslag: om lag 350 millioner kroner (vedtatt 2013)
- Sluttregning ved ferdigstillelse: passerte 2,3 milliarder kroner (2018)
- Kostnad per innbygger: rundt 414 kroner (beløpet delt på ca. 5,5 millioner innbyggere)
- Virksomhet: Stortinget; Kommune/fylke: Oslo
Seksdoblet pris – hva skjedde?
Prosjektet for ombygging av post- og varemottak, tunnel og garasje under Stortinget vokste fra om lag 350 millioner til mer enn 2,3 milliarder kroner. Ifølge Riksrevisjonen var prosjektet «sterkt kritikkverdig» på grunn av svak planlegging, mangelfull kostnadskontroll og manglende informasjon til Stortinget underveis. Det er en prisøkning mange vil kalle dramatisk — og ja, seksdoblet er ordet i saken.
Effekt liten, kostnadene store
Når et prosjekt i sentrum av landets politiske system eskalerer så kraftig, er den direkte nyttemarginen for skattebetalerne viktig å vurdere. Det er et stort sprik mellom hva som var budsjettert og hva som ble betalt, noe som i praksis betyr at offentlige midler ble bundet opp i et enkelt byggeprosjekt i stedet for å brukes andre steder i Oslo eller landet.
Samfunnskostnader å tenke på
Store budsjettoverskridelser har konsekvenser utover fakturaen: svekket tillit til prosjektstyring i offentlige bygg, mindre evne til å prioritere andre investeringer og økt press på offentlige budsjetter. Prosjektet reduserer også handlingsrommet for vedlikehold eller nye tiltak andre steder i kommunen og landet — et regnskapsmessig valg som kan føre til praktiske og politiske kostnader.
Hva saken ikke sier (men som bør vurderes)
Riksrevisjonen peker på planlegging og informasjonsproblemer, men saken gir ikke full oversikt over livsløpskostnader, alternative løsninger, eller om forsinket informasjon førte til unngåelige tilleggskostnader. Det er heller ikke belyst hvor mye av kostnadsveksten som skyldtes endringer i omfang kontra dårlig styring, eller hvilke alternativer som ble vurdert for post- og varemottak utenfor det mest sentrale arealet.
Bedre alternativer og tiltak
Bedre forstudier, strengere kostnadskontroll, delprosjekter som kan stoppes ved avvik og klarere rapportering til Stortinget underveis hadde trolig dempet risikoen. Å sammenligne med løsninger som flytter tekniske funksjoner utenfor de dyreste bykjernenære tomtene burde vært en del av vurderingen.
Stortinget ville tjent på mer åpenhet og strengere prosjektstyring — for det er én ting å bygge for demokratiets funksjon, og en annen å la byggeprosjektet spise opp milliarder på veien. Noe sier at neste gang bør de legge budsjettet i lomma før de starter gravingen.
Konklusjon: En regning på over 2,3 milliarder etter et anslag på om lag 350 millioner er et markant tegn på svak prosjektstyring — og dyr læring for skattebetalerne.
