Ingress: Et norsk statsstøttet teaterkompani som lager tolv timer lange Ibsen-eksperimenter i Berlin har fått om lag 37 millioner kroner over tolv år — til stor folkelig oppmerksomhet etter et kort klipp ble kalt «rumpemaling i Berlin». Kulturrådet forsvarer støtten med armlengdes avstand.
Tallene i saken
- Om lag 37 000 000 kr i støtte over tolv år
- Drøyt tre millioner kroner i året i snitt
- Tildeling på 3,4 millioner kroner i året for 2019–2022
- Kostnad per innbygger: rundt 7 kroner
Hva handler dette egentlig om?
Stiftelsen Vinge/Müller, ledet av regissør Vegard Vinge og scenograf Ida Müller, lager svært lange, eksperimentelle scenekunstprosjekter — ofte Ibsen-oppsetninger — og har blitt vist blant annet ved Volksbühne i Berlin. Et kort videoklipp fra en tolv timer lang forestilling ble i folkemunne omtalt som «rumpemaling i Berlin», og ga saken publikumsfokus.
Effekt: Kunstnerisk rekkevidde eller symbolpolitikk?
Kulturrådet peker på at et kort klipp ikke gjenspeiler hva en tolvårig bevilgning finansierer. Det er mulig støtten har gitt produksjon, lønn og internasjonal synlighet. Samtidig er det lett å oppfatte saken som symbolpolitikk: et lite øyeblikksbilde (et viral klipp) blir målt opp mot en langvarig og betydelig offentlig investering.
Samfunnskostnader å vurdere
Selv om totalsummen i seg selv ikke er gigantisk i statsbudsjettmålestokk, er offentlige midler bundet opp over mange år. Potensielle kostnader og bekymringer inkluderer: svekket offentlig støtte til mer brede publikumsrettede tilbud, mulige tap av lokal kulturdeltakelse dersom midler går til eksperimenter primært vist i Berlin, og politisk tillit når bevilgningen oppfattes som kontroversiell av allmennheten.
Flyttes kostnader eller skapes verdi?
Tiltaket kan ha skapt arbeidsplasser og internasjonalt nettverk for noen kunstnere, men det er uklart i hvilken grad støtten gir bred, varig samfunnsnytte i Norge framfor å flytte produksjon og publikumseffekt utenlands. Kulturrådets prinsipp om armlengdes avstand betyr at vurderingene skal være faglige, men publikums reaksjon på et kort klipp viser at kommunikasjonseffekten av slike investeringer er skjør.
Hva mangler i debatten?
Mangler: helhetlig livsløpsvurdering av produksjon og turné, vurdering av publikumseffekt i Norge, alternativ bruk av midlene, og en tydelig forklaring av hva basisfinansiering versus kunstnerskapsstøtte konkret finansierer over tid. Det er også lite omtale av hvordan slike prosjekter måles faglig utover synlighet.
Bedre alternativer
Hvis målet er bredere publikumsnytte, kunne mer av støtten vært bundet til norske visninger, formidlingstiltak eller samarbeid med lokale scener. Alternativt kunne kortere prosjektstøtte eller evalueringskrav gitt mer fleksibilitet og bedre offentlig kontroll.
Konklusjon: En kostbar kulturinvestering som kan være kunstnerisk berikende — men som også etterlater mange ubesvarte spørsmål om nytte, prioritering og offentlig ansvar.
