Norsk støtte til Indonesias regnskog ser ut som en stor innsats – men er det god bruk av pengene når samarbeidet har vært brutt og resultater er forsinket?
Tallene i saken
- Norge betalte om lag 854 000 000 kroner til Indonesia for dokumenterte utslippskutt i 2024.
- I november 2024 kunngjorde regjeringen en utbetaling på 60 millioner dollar for 12 millioner tonn dokumenterte kutt oppnådd i 2019–2020.
- Ved reetableringen i 2022 ble det utbetalt 56 millioner dollar (om lag 550 millioner kroner) for skogåret 2016/2017.
- Samarbeidet startet i 2010; Indonesia sa opp avtalen i 2021, før en ny, resultatbasert avtale ble inngått i september 2022.
- Indonesia har redusert avskogingen med rundt 90 prosent fra 2014/15 til 2019/20.
- Kostnad per innbygger: rundt 154 kroner (beløpet delt på ca. 5,5 millioner innbyggere).
Hva skjedde egentlig?
Samarbeidet mellom Norge og Indonesia begynte i 2010, men sprakk i 2021 på grunn av uenighet om betingelsene. Partene inngikk en ny avtale i september 2022 med krav om uavhengig tredjepartsverifisering før utbetaling. Likevel utbetalte Norge i 2024 om lag 854 millioner kroner for dokumenterte utslippskutt – etter at avtalen tidligere var avsluttet.
Effekt eller symbolsak?
Indonesia omtales av norske myndigheter og Regnskogfondet som en verdensleder og har modellberegnet en reduksjon i avskoging på rundt 90 prosent i perioden 2014/15–2019/20. Det er gode nyheter — men norske utbetalinger er resultatbaserte og avhengige av verifisering. Riksrevisjonen pekte i Dokument 3 (2017–2018) på at resultatene var forsinkede og usikre, og at betaling for utslippsreduksjoner i flere bilaterale samarbeid var forsinket. Det betyr at det kan være stor forskjell mellom politisk applaus og regnskapsfestede resultater.
Samfunnskostnader å ha i hodet
Selv når tiltak ser bra ut på papiret, kan tiltak som dette ha skjulte kostnader: Norge binder store beløp i én partnerlandrelasjon og bruker rundt 154 kroner per innbygger for utbetalingen i 2024. Forsinkelser og uenigheter kan redusere fleksibiliteten i norsk klimaøkonomi, og store enkeltutbetalinger kan svekke kapasiteten til å støtte flere prosjekter eller alternative tiltak nasjonalt og internasjonalt.
Flytter vi problemet eller løser vi det?
Betaling for dokumenterte utslippskutt kan gi reell gevinst — men det kan også være at utslipp flyttes, at rapporteringsmetoder endres, eller at kortsiktige administrative løsninger gir modellberegnede resultater uten tilsvarende varig endring på bakken. Kravet om uavhengig tredjepartsverifisering i den nye avtalen reduserer denne faren, men Riksrevisjonens funn viser at verifisering og timing tidligere har vært et problem.
Hva er ikke vurdert godt nok?
Helhetsperspektivet mangler i offentlig kommunikasjon: livsløpsvurderinger, mulig import av produkter som driver avskoging til andre land, kostnadseffektivitet sammenlignet med andre klimatiltak, og langsiktig kapasitet i Indonesia for å sikre at kutt er permanente. Rapportene nevner forsinkelser og administrativ risiko, men lite om alternativer til engangsutbetalinger.
Bedre alternativer
- Strengere og gjennomsiktig tredjepartsverifisering før utbetaling.
- Flere mindre, målrettede prosjekter for å spre risiko og bygge lokal kapasitet.
- Større vekt på støtte til håndheving og lokale insentiver i Indonesia, ikke bare betaling mot modellerte kutt.
- Åpen regnskapsføring av når og hvorfor utbetalinger forsinkes, slik Riksrevisjonen har etterlyst.
Etter flere stans og reforhandlinger: flott at Norge betaler for dokumenterte kutt, men når offentlige penger brukes som applausleder, trenger vi mer enn gode overskrifter — vi trenger varig, verifisert effekt. Litt mer kontroll, litt mindre PR, takk for pengene.
Konklusjon: Norges regnskogmilliarder kan gi resultater – men bare hvis forvaltning, timing og uavhengig verifisering holder hva de lover.
