Norge vil betale opptil 195 millioner kroner for klimakvoter fra Usbekistan — et autoritært regime — og kan bruke kuttene mot egne klimamål, samtidig som departementet nekter å si hvilke prosjekter pengene går til.
Tallene i saken
- Norge vil gi opptil 195 000 000 kr gjennom Initiativ for globale utslippsreduksjoner (NIGU).
- Usbekistan er totalt lovet opptil 507 millioner kroner fra flere land.
- Verdensbanken utbetalte i juni 2024 en første grant på 7,5 millioner dollar for 500 000 tonn verifiserte utslippskutt.
- Kostnad per innbygger i Norge: rundt 35 kroner (beløpet delt på ca. 5,5 millioner innbyggere).
Saken kort
Norge har som første land signert en avtale om kjøp av klimakvoter fra Usbekistan via Verdensbankens TCAF. Betalingen går gjennom NIGU i Klima- og miljødepartementet. Til gjengjeld overføres verifiserte utslippsreduksjoner til Norge og kan brukes mot Norges klimanøytralitetsmål fra 2030 og forpliktelser under Parisavtalen.
Effekt eller symbolpolitikk?
At Norge betaler for utslippskutt i et annet land betyr ikke nødvendigvis netto globale kutt — avtalen overfører de dokumenterte kuttene til Norge. Tiltaket kan dermed gi regnskapsmessig klimaeffekt for Norge uten at de samme utslippene nødvendigvis forsvinner internasjonalt. Det er en reell mulighet for at tiltaket i praksis flytter regnskapsføringen av kutt, mer enn å redusere verdens samlede utslipp.
Hvorfor effekten er usikker
Usbekistan omtales som et autoritært regime og scorer lavt på korrupsjonsindekser. Klima- og miljødepartementet har ikke svart på gjentatte spørsmål om hvilke konkrete prosjekter og selskaper Norge støtter. Transparens er dermed begrenset, samtidig som Verdensbankens TCAF har betalt ut en første grant på 7,5 millioner dollar for 500 000 tonn kutt. Dette betyr at store deler av finansieringen og hvilke tiltak som gjennomføres, ikke er åpenbart for offentligheten.
Samfunnskostnader Norge bør vurdere
- Tap av politisk kontroll og ansvar: Norge kjøper kvoter i et land vi ikke kanpengeforvalte direkte, og hvor innsyn er begrenset.
- Flytting av kostnader: Ordningen kan gjøre at Norge slipper å gjennomføre tilsvarende utslippskutt hjemme, med potensielle konsekvenser for norsk industri, arbeidsplasser og teknologisk utvikling.
- Omdømmepolitikk og tillit: Å betale store beløp til tiltak i et autoritært land uten offentlig oversikt kan svekke tilliten til klimapolitikken.
Hva saken ikke har svart på
- Hvilke konkrete prosjekter eller selskaper i Usbekistan som mottar penger.
- Livsløpsvurderinger og om tiltakene gir varige, tilleggseffekter utover det som er verifisert.
- Transport, produksjon eller importkonsekvenser knyttet til tiltakene.
- Alternativer: om samme beløp brukt i Norge eller i mer åpne samarbeid ville gitt større reell utslippsreduksjon eller styrket norsk kompetanse og verdiskaping.
Bedre alternativer
- Styrket krav til åpenhet og offentlig rapportering om hvilke prosjekter som finansieres.
- Betinge utbetalinger av uavhengig tredjepartsrevisjon og klare antikorrupsjonstiltak.
- Vurdere mer av innsatsen hjemme eller i land med høyere grad av innsyn for å sikre både reelle kutt og nasjonal verdiskaping.
Kort sagt: Norge betaler dyrt for kvoter fra et autoritært regime uten full offentlig innsyn — det kan være regnskapsmessig smarte tall, men stiller store krav til transparens og politisk etterprøvbarhet.
