Fra en kostnadsramme på 6,1 milliarder i 2018 til 13,6 milliarder i 2026 — og staten betaler husleie for et bygg Universitetet i Oslo ikke har råd til å flytte inn i.
Tallene i saken
- Vedtatt av Stortinget i 2018 med kostnadsramme på 6,1 milliarder kroner.
- Oslo universitetssykehus ble innlemmet i prosjektet i 2021.
- Gjeldende kostnadsramme i 2026: 13,6 milliarder kroner — mer enn doblet, en økning på rundt 7,5 milliarder kroner.
- Staten bevilget nærmere 260 millioner kroner i årlig husleiekompensasjon i statsbudsjettet for 2026 fordi UiO ikke har råd til å flytte inn.
- Statsbygg har hatt prosjektansvaret, og Stortinget har flere ganger måttet øke bevilgningene.
- Kostnad per innbygger: rundt 2450 kroner.
Hva er kjernen?
Livsvitenskapsbygget skulle være et nasjonalt forskningsløft, men endte som et dobbeltsidig regnestykke: større ambisjon + prisvekst = høyere prislapp. Resultatet er at staten nå må betale både byggeutgifter og årlig husleie fordi brukeren, UiO, ikke kan dekke flyttekostnadene selv.
Hvorfor er dette problematisk?
En dobling av kostnadsrammen på et stort byggeprosjekt betyr at store, faste midler låses opp i én beslutning. Når brukeren ikke har råd til å flytte inn, blir prosjektet både dyrere og mindre gjennomtenkt økonomisk — staten tar regningen for både investering og drift.
Det sier seg selv at politisk vilje og grove budsjettøkninger kan skjule svak prosjektstyring: Statsbygg har hatt ansvaret, og Stortinget har måttet øke bevilgningene flere ganger. Det svekker tilliten til at store offentlige prosjekter holder kostnadsrammen.
Samfunnskostnader å tenke på
- Store offentlige midler bundet opp i ett byggetiltak gir mindre handlingsrom for andre offentlige prioriteringer.
- Årlig husleie på nærmere 260 millioner blir en vedvarende utgiftspost i statsbudsjettet.
- Merarbeid og ekstrabevilgninger skaper usikkerhet i planleggingen av universitets- og helsesektoren.
Vi peker ikke på skyld, men slike økonomiske overraskelser har reelle konsekvenser for hva annet som kan finansieres i offentlig sektor.
Hva er ikke godt nok vurdert?
Det er uklart om helhetlige livsløpskostnader, transport- og logistikkforhold, eller alternativer som rehabilitering av eksisterende bygg ble tilstrekkelig vurdert før prosjektskiftet i 2021. Innlemmelsen av Oslo universitetssykehus endret trolig omfanget betydelig — men har endringene vært grundig kostnadsberegnet og sammenholdt med nytteverdien?
Bedre alternativer
- Strengere og tidlig kostnadskontroll samt uavhengig prosjektgjennomgang ved store endringer.
- Trinnvis utbygging eller moduler som kan tas i bruk fortløpende.
- Klarere krav om kostnad-nytte-analyse ved innlemming av nye aktører.
- Vurdere leie kontra eie, eller private finansieringsmodeller, før staten låser seg til vedvarende driftsutgifter.
Litt humor: å doble prisen er ikke helt det samme som å doble innsatsen — men regninga kommer like fullt.
Konklusjon: Et ambisiøst bygg er blitt en vedvarende budsjettutfordring — og det koster både penger og politisk troverdighet.