Riksrevisjonen slaktet e-helse-milliardene

Fakta

Riksrevisjonen slo alarm: et stort kommunalt e‑helsesatsing med mangelfulle anskaffelser og dårlig kostnadskontroll — for relativt små millioner i anskaffelser, men inne i et prosjekt rammet av milliardanslag.

Tallene i saken

14 undersøkte anskaffelser til samlet 390 000 000 kr
Brudd på anskaffelsesregelverket i 11 av de 14 anskaffelsene
Programmet «Akson – Én innbygger, én journal» hadde et samlet kostnadsanslag på over 20 milliarder kroner
Kostnad per innbygger (kalkulert av redaksjonen): rundt 70 kroner

Hva skjedde?

Riksrevisjonen konkluderte i 2021 med «omfattende og gjennomgående feil» i hvordan Direktoratet for e‑helse styrte anskaffelsene knyttet til Akson. Undersøkelsen så spesielt på 14 kontrakter for til sammen 390 millioner kroner — og fant regelbrudd i 11 av dem. Samtidig peker revisjonen på sterk avhengighet av enkeltkonsulenter og manglende kostnadskontroll.

Hvorfor gir dette grunn til bekymring?

Feil i anskaffelser og svak kostnadskontroll i et program som har et kostnadsanslag på over 20 milliarder kroner betyr at små feil kan eskalere til store kostnader. Avhengighet av enkeltkonsulenter øker sårbarheten: kompetanse kan sitte hos leverandørene, ikke hos myndighetene, og styringsevnen svekkes.

Samfunnskostnader å tenke på

Tap av tillit til offentlig digitalisering når regelverk ikke følges.
Risiko for at funksjoner og kompetanse blir flyttet til eksterne leverandører framfor å bygges i kommunene eller offentlig sektor.
Økt importavhengighet og svakere forhandlingsposisjon om konkurransegrunnlagene er håndtert dårlig.
Muligheten for fordyrende omarbeiding og forsinkelser når mangelfulle anskaffelser må ryddes opp i.

Effekt eller bare flytting av problemer?

Prosjektet har et mål om én felles journal for kommunal helse- og omsorgstjeneste. Men funnene fra Riksrevisjonen tyder på at mange av de økonomiske og styringsmessige problemene kan være regnskapsmessige eller kontraktsmessige snarere enn teknisk umulige: feil håndtert riktig kan redusere risiko, men uten bedre styring flyttes kostnader og avhengigheter videre — både til kommunene og til leverandørene.

Hva har ikke blitt vurdert godt nok?

Riksrevisjonen peker på manglende kostnadskontroll, men saken mangler også helhetsvurderinger som livsløpskostnader, transport/operasjonell drift over tid, lokal kompetansebygging i kommunene, og konsekvenser for norsk leverandørindustri hvis avhengigheten av konsulenter vedvarer.

Bedre alternativer

Strammere styring av anskaffelsesprosessene og etterlevelse av regelverket — før flere kontrakter signeres.
Investering i offentlig kompetansebygging for å redusere avhengighet av enkeltkonsulenter.
Åpne konkurranser og modulære løsninger som gjør det enklere å bytte leverandør og unngå låsinger.
Mindre pilotprosjekter og tydeligere krav til kostnadskontroll før storskala utrulling.

Konklusjon: Å bruke 390 millioner i uklare anskaffelser er verken effektivt eller trygt når sluttregningen kan bli over 20 milliarder – skattkroner fortjener strengere styring, ikke flere improviserte konsulentavtaler.