Utenriksdepartementet betalte 58,2 millioner kroner til en New York-basert tenketank uten å kontrollere bruken eller vurdere habilitet — Riksrevisjonen kalte forvaltningen «sterkt kritikkverdig». Stortinget støttet kritikken.
Tallene i saken
- UD ga 58,2 millioner kroner til International Peace Institute (IPI) i perioden 2007–2012.
- Totalt mottok IPI/IPA om lag 130,6 millioner kroner fra UD i perioden 1997–2018.
- Kostnad per innbygger: rundt 10 kroner (beregnet på ca. 5,5 millioner innbyggere).
Hva skjedde?
Riksrevisjonen undersøkte saken i Dokument 3:12 (2020–2021) og fant at Utenriksdepartementet manglet dokumentasjon på egen saksbehandling, ikke kontrollerte eller fulgte opp hvordan IPI brukte pengene, og sluttet støtte i 2018. Stortingets kontroll- og konstitusjonskomité støttet funnene.
Hvorfor er dette problematisk?
Manglende kontroll betyr at staten betalte store summer uten å kunne dokumentere måloppnåelse eller om midlene ble brukt effektivt. Riksrevisjonen påpeker blant annet at instituttet brukte mye av tilskuddet på egen administrasjon — men UD krevde ikke rapportering på måloppnåelse eller fulgte opp manglende prosjektplaner, budsjetter, rapporter og regnskaper.
Habilitet og tillit
Nødvendige habilitetsvurderinger ble ikke gjennomført, til tross for nære personlige relasjoner mellom UD-ansatte og IPI-ledelsen. Riksrevisjonen sier dette svekket tilliten til forvaltningens upartiskhet. Uten slike vurderinger blir det vanskelig for offentligheten å vite om prioriteringene var faglige eller preget av relasjoner.
Samfunnskostnader å vurdere
Selv uten nye tall er det åpenbart at uforvaltede midler kan medføre flere kostnader: svekket tillit til forvaltningen, risiko for at offentlige midler går til administrasjon i stedet for målrettet virksomhet, og tap av læringsmuligheter når prosjekter ikke evalueres. Slike svakheter gjør det også vanskeligere å prioritere fremtidige støtteordninger.
Hva rapporten ikke ser fullt på
Riksrevisjonen dokumenterer manglende kontroll og habilitetsvurderinger, men saken reiser flere spørsmål som ikke er utredet i detalj: Alternativer for strengere rapporteringskrav, krav til lavere administrasjonsandel, konsekvenser for norsk valuta‑ og kompetansebruk ved støtte til utenlandsk tenketank, og om midlene kunne gitt større effekt i andre kanaler.
Bedre alternativer
Styrket krav til dokumentasjon og målbar rapportering. Rutiner for habilitetsvurdering og revisjon ved bistand til utenlandske organisasjoner. Tydelige krav til andel av midlene som skal gå til prosjektinnhold fremfor administrasjon.
Å betale store summer uten dokumentert måloppnåelse og uten habilitetsvurdering er dyrt — ikke nødvendigvis i kroner per innbygger, men i tillit, styring og potensielt bortkastet effekt.
