Norge lovet å tredoble klimatilpasningsbistanden — men da regnskapet ble gransket, manglet Utenriksdepartementet oversikten over hva pengene faktisk gikk til.
Tallene i saken
- Tredobling lovet: fra 1,06 milliarder kroner i 2020 til 3,18 milliarder kroner i 2026.
- Riksrevisjonen la 27. november 2025 fram undersøkelsen «Bistand til klimatilpasning i utviklingsland» (Dokument 3:5 (2025–2026)).
- Av 20 kontrollerte bistandsavtaler var 10 feilkategorisert som klimatilpasning – tilsvarende 341,6 millioner kroner.
- Rapporteringen til Stortinget var ikke systematisk og inneholdt misvisende elementer; det ble nesten utelukkende rapportert positive resultater.
- Undersøkelsen dekket Utenriksdepartementet og Norad, med landstudier i Malawi og Mosambik, og gjennomgikk budsjettproposisjonene for 2021–2025.
- Kostnad per innbygger (godkjent utregning): rundt 62 kroner.
Hva er poenget?
Utenriksdepartementet fikk i praksis ros for å ha tredoblet rammen, men når Riksrevisjonen sjekket hvilken bistand som faktisk var klimatilpasning, manglet det både oversikt og presisjon. Riksrevisor Karl Eirik Schjøtt-Pedersen sier rett ut at departementet ikke har en korrekt og helhetlig oversikt.
Hvorfor effekten er usikker
Feilkategoriseringen betyr at rapporterte tall gir et for positivt bilde av innsatsen. Når halvparten av et tilfeldig utvalg er feilkategorisert, blir spørsmålet om ressursene treffer klimasårbare prosjekter – eller noe annet – veldig relevant. Rapporteringen var heller ikke konsistent år for år, og måloppnåelse mot plan ble ikke systematisk dokumentert.
Samfunnskostnadene
Manglende oversikt svekker politikernes mulighet til å prioritere effektiv klimatilpasning. Det kan føre til tap av muligheter for klimatiltak der de trengs mest, dårligere måloppnåelse i utviklingsland og sløsing med offentlige midler. Rapportering som nesten bare viser positive resultater kan dessuten svekke tilliten til bistandsregnskapet.
Hva Riksrevisjonen ikke (nødvendigvis) har vurdert
Undersøkelsen viser mangler i oversikt og rapportering, men sier ikke at alle klimatilpasningstiltak er verdiløse. Den vurderer ikke i detalj hvilke konkrete prosjekter som faktisk gir best effekt, og den må ikke forveksles med en fullstendig evaluering av alle resultater på bakken.
Bedre alternativer (og rimelige krav)
Mer presis kategorisering, faste rapporteringsrutiner for samme avtaler hvert år, ekstern kvalitetssikring og krav om dokumentasjon av måloppnåelse vil gi beslutningstakere bedre grunnlag. En tydelig revisjon av hva som regnes som «klimatilpasning» i regnskapene er påkrevd.
Konklusjon: Tredobling taler høyt, men regnskapet hvisker – Norge rapporterer mer klimatilpasning enn det sannsynligvis leverer.