Departementenes sikkerhets- og serviceorganisasjon, DSS, inngikk i 2022 en rammeavtale for formidling av IKT-konsulenter.
Maksimal verdi var 600 millioner kroner.
Da Riksrevisjonen gjorde opp regnskapet, var det kjøpt tjenester for nær 787 millioner kroner.
Det er:
- 187 millioner kroner over maksgrensen
- en overskridelse på 31 prosent
- rundt 34 kroner per innbygger
- nok til omtrent 187 konsulentårsverk til én million kroner stykket
Det betyr ikke at 187 millioner nødvendigvis er bortkastet. Staten mottok konsulenttjenester for pengene. Problemet er at kjøpene gikk langt utover det som var konkurranseutsatt, og at andre leverandører dermed kan ha gått glipp av muligheten til å konkurrere.
Så faresignalene – men laget ingen prognose
Allerede i januar 2023 så DSS at forbruket kunne tømme avtalen tidligere enn planlagt.
Likevel utarbeidet DSS ingen egne prognoser for det framtidige forbruket. Organisasjonen fulgte heller ikke opp leverandørens rapportering slik avtalen krevde, etablerte ikke den planlagte styringsgruppen og gjennomførte ikke kontraktsmøtene som forutsatt.
I januar 2024 var 60 prosent av avtalen brukt. I april var tallet steget til 77 prosent.
Først i august startet arbeidet med en ny konkurranse. Maksgrensen ble passert allerede i september – sju måneder før den gamle avtaleperioden skulle være ferdig.
Det offentlige hadde altså både varsellamper, instrumentpanel og bruksanvisning.
Det som manglet, var tilsynelatende noen som fulgte med på bensinmåleren.
Brukte 130 millioner etter advarselen
Den 21. oktober 2024 fikk brukerne skriftlig beskjed om at avtalen var oppbrukt.
DSS skrev at videre kjøp kunne være i strid med anskaffelsesregelverket og bli vurdert som ulovlige direkteanskaffelser.
Likevel ble det kjøpt konsulenttjenester for anslagsvis 130 millioner kroner etter denne datoen.
De største kjøperne etter advarselen var:
- Forsvarsdepartementet: 62 millioner kroner
- DSS og den nye digitaliseringsorganisasjonen DIO: 35 millioner kroner
- Utenriksdepartementet: 31 millioner kroner
Forsvarsdepartementet var også den klart største brukeren totalt, med rundt 360 millioner kroner – tilsvarende 60 prosent av hele rammeavtalens opprinnelige maksverdi.
Riksrevisjonens beregning av kjøpene etter 21. oktober inneholder noe usikkerhet fordi deler av oktober måtte beregnes sjablongmessig. Hovedbildet er likevel klart: kjøpene fortsatte etter at brukerne visste at avtalen var overskredet.
Staten konkurranseutsatte 600 millioner – og kjøpte for 787
En rammeavtale er ikke et omtrentlig budsjett som kan strekkes etter behov.
Når den kunngjorte maksgrensen er nådd, er avtalen i utgangspunktet oppbrukt. Skal staten kjøpe mer, må det normalt gjennomføres en ny konkurranse.
Riksrevisjonen peker på at en opprinnelig kontraktsverdi som var 187 millioner høyere, potensielt kunne ha fått andre leverandører til å delta. Overskridelsen kan også ha endret den økonomiske balansen til fordel for leverandøren.
Dette handler derfor ikke bare om dårlig budsjettdisiplin. Det handler om konkurranse, likebehandling og tillit til offentlige anskaffelser.
Ny avtale: Nå er taket doblet
Da den nye avtalen kom på plass i januar 2025, var maksimalverdien satt til 1,2 milliarder kroner – dobbelt så mye som den gamle avtalen. Også denne ble tildelt emagine.
Løsningen etter å ha sprengt en avtale på 600 millioner ble altså å inngå en ny avtale med dobbelt så høyt tak.
Det kan være et mer realistisk anslag på behovet. Men saken viser samtidig hvor omfattende statens avhengighet av eksterne IKT-konsulenter har blitt.
Ingen vet om staten fikk best pris
Riksrevisjonen sier ikke at alle konsulentene var unødvendige, eller at hele overskridelsen er økonomisk tap.
Det alvorlige er at 187 millioner kroner ikke ble konkurranseutsatt på de premissene markedet opprinnelig fikk presentert.
Dermed vet vi heller ikke:
- om flere leverandører ville konkurrert
- om staten kunne fått lavere priser
- om leverandøren fikk en utilsiktet fordel
- om kjøpene kunne vært organisert bedre
- hvorfor kontrollen sviktet selv etter tidlige advarsler
Riksrevisjonen vurderer oppfølgingen som ikke tilfredsstillende og mener overskridelsen kan svekke tilliten til offentlig forvaltning.
Sløsekartets vurdering
Dette er ikke en sak om at staten brukte 187 millioner på ingenting.
Det er en sak om at staten satte en maksgrense på 600 millioner, manglet løpende kontroll, reagerte for sent og fortsatte å kjøpe etter at grensen var sprengt.
Når private virksomheter overskrider kontrakter med 31 prosent, forventes forklaringer, ansvar og strakstiltak.
Når staten gjør det, bestiller den tilsynelatende en ny rammeavtale på 1,2 milliarder.
Avtalen hadde et tak. Staten behandlet det som et forslag.