Regjeringen har inngått en avtale om å kjøpe klimakvoter fra Usbekistan gjennom et Verdensbankfond — men hvilke konkrete prosjekter pengene skal gå til får E24 ikke svar på.
Tallene i saken
- Norges fullmakt til internasjonal kvotehandel: inntil 8,2 milliarder kroner.
- I tillegg: inntil 3 milliarder kroner til klimakvoter i EU.
- Norges andel til Usbekistan: opptil 195 000 000 kroner (et øvre tak, ikke et utbetalt beløp).
- Usbekistan er lovet opptil 507 millioner kroner totalt fra flere land.
- Usbekistan bruker anslagsvis 6,6 prosent av BNP på fossil energisubsidier.
- Norge har tidligere brukt om lag 2,9 milliarder kroner på klimakvoter i andre land.
- Kostnad per innbygger ved 195 millioner kroner: rundt 35 kroner.
Hva avtalen omfatter
Avtalen er inngått gjennom et fond forvaltet av Verdensbanken. Ifølge avtaleteksten skal midlene støtte utfasing av energisubsidier, tiltak som reduserer husholdningenes energibruk, og oppbygging av rapportering av utslipp. Usbekistan omtales i kilden som et autoritært regime og scorer lavt på internasjonale korrupsjonsindekser, blant annet hos Transparency International.
Hvorfor effekten er usikker
Kjøp av internasjonale kvoter betyr at Norge kjøper utslippsreduksjoner i utlandet og fører kuttene inn i sitt eget klimaregnskap. Det er ikke det samme som dokumentert lavere globale utslipp. E24 har flere ganger bedt om konkret oversikt over hvilke prosjekter eller selskaper pengene skal gå til, men har ikke fått svar; departementet viser til Verdensbankens sikkerhetsmekanismer.
Tidligere er det reist tvil om verdien av enkelte klimakvoteprosjekter i andre land, blant annet i forbindelse med tysk-kinesiske avtaler. Det gjør at manglende prosjektinnsyn i denne saken øker usikkerheten om hva som faktisk oppnås.
Potensielle samfunnskostnader
Kjøp av kvoter uten klar prosjektoversikt har flere mulige kostnader: redusert innsyn i hvordan offentlige midler brukes, risiko for at pengene ikke når prioriterte målgrupper, og et politisk kostnadsbytte der Norge kjøper seg fri fra egne reduksjonsforpliktelser i stedet for å kutte hjemme.
Det er også et alternativkostnadsspørsmål: midlene kunne vært brukt på tiltak som gir direkte energi- eller inntektsvirkninger for Norge eller våre partnere i Europa.
Hva saken ikke vurderer
Saken mangler prosjektspesifikk åpenhet, livsløpsvurdering av tiltakene, informasjon om hvordan resultater skal måles og verifiseres, og en sammenligning med alternativer som energieksport eller investeringer i egne utslippskutt.
Bedre alternativer
Krav om prosjektnivååpenhet og klare resultatmål ved utbetaling ville økt tilliten. Å prioritere tiltak som gir både energieffekt og økonomisk gevinst — for eksempel handels- eller energiprosjekter som gir reelle leveranser til Europa — er et annet alternativ verdt å vurdere.
Å betale store summer inntil et øvre tak til et autoritært land uten prosjektinnsyn er et svakt instrument hvis målet er sikre, globale utslippskutt.
Med et glimt i øyet: Hvis målet var å kjøpe seg god samvittighet billig, kunne man kanskje ha spurt på markedet først hvor mye moralsk kreditt per krone man får.