Et åtte år langt nasjonalt IT-løp endte uten målgang — men med en regning ingen enkeltbruker merket direkte. Direktoratet for e-helse brukte mye på konsulenter, og Riksrevisjonen slo fast omfattende svakheter i anskaffelsene.
Tallene i saken
- 8 år med utredning
- 1,2 milliarder kroner brukt på konsulenttjenester i 2016–2020
- 14 undersøkte anskaffelser til en verdi av 390 millioner kroner
- Brudd på anskaffelsesregelverket i 11 av de 14 kjøpene
- Minst 150 millioner kroner brukt i utredninger før saken fortsatt ikke var i mål
- Anslått samlet samfunnsøkonomisk kostnad: 22 milliarder kroner
- Lønnsomhet for Akson-løsningen tidligst i 2037 (modellberegnet)
- Kostnad per innbygger: rundt 216 kroner
Konsulentfesten — uten kompetanseoverføring
Direktoratet for e-helse betalte 1,2 milliarder kroner til konsulenter i løpet av fem år. Riksrevisjonen konstaterer at direktoratet ikke sikret overføring av kompetanse fra konsulentene til egne ansatte, og ble avhengig av enkeltkonsulenter. Det er en klassisk risiko ved stor ekstern bruk: kunnskap og kontroll følger ofte lommeboka, ikke ansvaret.
Regelbrudd i nesten alle undersøkte kjøp
Av 14 undersøkte anskaffelser til en samlet verdi av 390 millioner kroner fant Riksrevisjonen brudd i 11. Bruddene gjaldt prinsippene om konkurranse, likebehandling og etterprøvbarhet. Riksrevisor Per-Kristian Foss kalte situasjonen «sterkt kritikkverdig». Det betyr svakt styringsvern rundt store offentlige penger — og økt risiko for dyr og dårlig planlagt løsning.
Resultatet: Lang ventetid og høy pris
Etter minst 150 millioner i utredningskostnader var satsingen fortsatt ikke i mål etter åtte år. Riksrevisjonen anslår en samlet samfunnsøkonomisk kostnad på 22 milliarder kroner, og modellen viser lønnsomhet for Akson tidligst i 2037. Det antyder at dagens løsning først kan betale seg langt fram i tid — forutsatt at både teknologi og styring holder mål.
Hva denne saken ikke har vurdert grundig
Riksrevisjonen har avgrenset sin undersøkelse til styring og anskaffelser — ikke til alle konsekvenser for helsetjenestens drift eller langtidseffekter på pasientsikkerhet, transportbehov, livsløpskostnader eller eventuell flytting av arbeid og utslipp til leverandører. Hvem får merarbeidet? Hvilke alternative løsninger ble sammenlignet? Dette er ikke belyst i detalj i dokumentet.
Samfunnskostnader og realpolitiske konsekvenser
Store konsulentregninger uten kompetanseoverføring svekker statlig egenkompetanse og gjør forvaltningen mer sårbar. Lang forsinkelse og høy modellberegnet kostnad betyr også risiko for at offentlige midler binder seg i en løsning som først eventuelt blir lønnsom flere tiår fram i tid. I mellomtiden kan helseforetak og kommuner måtte håndtere parallelle systemer og ekstra driftkostnader.
Bedre alternativer som burde vært belyst
Kortere, tydeligere anskaffelsesprosesser med krav om kompetanseoverføring. Flere konkurrerende leverandører i testfaser. Tydelige krav til etterprøvbarhet og likebehandling i alle faser. Mindre skrittvise piloter med rask evaluering i stedet for langvarige, kostbare utredninger.
Konklusjon: Å betale 1,2 milliarder for konsulenter uten å sikre kompetanseoverføring og med omfattende anskaffelsesbrudd er verken god styring eller god økonomi — og det forklarer hvorfor «Én innbygger – én journal» fortsatt ikke er i mål etter åtte år.
