Norge brukte rundt 26 milliarder kroner på godt styresett og antikorrupsjon i utviklingsland — men Riksrevisjonen finner svak dokumentert effekt.
Tallene i saken
- Totalt brukt: 26 000 000 000 kr på perioden 2004–2014
- Andel av bistanden: om lag ti prosent
- Antall prosjekter: nærmere 1 750 prosjekter i om lag 100 land
- Riksrevisjonen: 20 av 25 undersøkte prosjekter nådde i liten grad målene
- To tredeler av prosjektene manglet en klar målstruktur
- Kostnad per innbygger i Norge (godkjent utregning): rundt 4 685 kroner
Effekt som ikke er godt dokumentert
Riksrevisjonen konkluderer i Dokument 3:9 (2014–2015) med at den dokumenterte effekten på godt styresett og redusert korrupsjon var svak. Selv om leveranser ofte ble gjennomført, var resultatoppfølgingen mangelfull, og to tredeler av prosjektene hadde ikke en målstruktur som gjorde det mulig å vurdere resultater.
Manglende styring gir usikker verdi for pengene
Når 20 av 25 undersøkte prosjekter i liten grad når målene, og mange prosjekter mangler målbare mål, blir det vanskelig å vite hva 26 milliarder faktisk har gitt. Det betyr ikke nødvendigvis at pengene var «sløst bort» — men det betyr at vi i stor grad står uten dokumentasjon på at man faktisk styrket styresett eller redusert korrupsjon i mållandene.
Store samfunnskostnader kan følge av dårlig oppfølging
Store beløp uten klar resultatmåling kan gi flere negative konsekvenser: svekket tillit til bistandseffektivitet, redusert politisk handlingsrom for bedre målretting, og mindre midler tilgjengelig for andre prioriteringer. I tillegg kan gjentatte, uprøvde tiltak binde opp kapasitet i Norad og Utenriksdepartementet som kunne vært brukt på bedre evaluerte programmer.
Kan flytte problemet uten å løse det
Uten solide mål og målemetoder kan støtte til godt styresett bli symbolpolitikk: penger brukes til aktiviteter, men reell innvirkning på korrupsjon og institusjonsbygging kan være marginal eller flyttes til andre arenaer. Riksrevisjonen peker nettopp på at dokumentert effekt var svak, selv om leveranser forekom.
Hva saken ikke har vurdert godt nok
Rapporten påpeker svak dokumentasjon og målstruktur, men etterlater flere ubesvarte spørsmål: livsløpskostnader og langsiktig bærekraft i programmene, transport og administrasjonskostnader knyttet til gjennomføring, hvordan tiltakene påvirker lokal kapasitet og selvforsyning, og alternative arbeidspakker med bedre evalueringsdesign.
Hva bør gjøres i stedet
Prioriteringene bør flyttes fra antall prosjekter til kvalitet i mål- og evalueringsdesign. Mer bruk av testbare mål, uavhengige evalueringer og pilotprosjekter med klare avbrytelseskriterier ville gitt raskere læring. Mindre, bedre evaluerte program kan gi mer reell effekt enn mange uprøvde aktiviteter.
26 milliarder kroner fortjener bedre dokumentasjon og tydeligere krav til måloppnåelse — ellers risikerer vi mye aktivitet og lite effekt.
