Stupetårnet på Koigen skulle koste rundt 1,5 millioner – endte på 25,8 millioner. Resultatet ble et nasjonalt symbol på budsjettsprekk og svak prosjektstyring.
Tallene i saken
- Opprinnelig anslag ved bevilgning i oktober 2008: rundt 1,5 millioner kroner
- Endelig pris da tårnet åpnet 10. juni 2015: 25,8 millioner kroner
- Hamar kommune betalte 13,1 millioner kroner selv
- Erstatning mottatt fra det prosjekterende firmaet: 6 millioner kroner
- Resten dekket av tippemidler og kompensasjon for merverdiavgift
- Prosjektet tok nesten syv år fra bevilgning til åpning
- Kostnad per innbygger (fordelt på ca. 5,5 millioner innbyggere): rundt 5 kroner
Hva skjedde? Kortversjonen
Et kommunalt stupetårn planlagt og bevilget i 2008 for rundt 1,5 millioner kroner endte opp med en sluttregning på 25,8 millioner da det første gang kunne brukes i 2015. Prosessen trakk ut i nesten syv år, og saken har blitt omtalt som en skandale i norsk offentlighet.
Hvorfor virker dette som en flause?
Tidsbruken og kostnadsøkningen er brutale i forhold til opprinnelig anslag. Selv om Hamar kommune til slutt dekket 13,1 millioner av regningen etter å ha fått 6 millioner i erstatning, er det åpenbart at prosjektstyring og risikohåndtering sviktet. At prosjektet også ble et kulturelt referansepunkt – inspirerte en roman og en TV-episode – sier noe om symbolverdien: dette er blitt en lærebok for hva som kan gå galt.
Samfunnskostnader å tenke på
Selv om noen kostnader ble dekket av tippemidler og kompensasjonsordninger, innebærer en slik budsjettsprekk flere samfunnsøkonomiske ulemper:
- Mindre handlingsrom i kommunens budsjett til andre tjenester eller investeringer.
- Tid brukt til retts- eller erstatningsoppgjør og ekstra prosjektledelse som kunne vært brukt annet sted.
- Tap av tillit til kommunal prosjektstyring og politisk ansvarlighet.
Disse er argumenter og logiske følgeslutninger – ikke nye tall.
Er effekten reell eller bare flyttet?
Noe av regningen ble dekket eksternt (tippemidler og avgiftskompensasjon), og deler ble returnert via erstatning. Men summen på 25,8 millioner representerer reelle offentlige ressurser som kunne vært brukt på andre tiltak. Kostnadsoverløpet er ikke bare et regnskapsnummer; det representerer prioriteringer som endret seg underveis.
Hva saken IKKE har vurdert grundig
- Livsløpskostnader og vedlikeholdsbehov for anlegget over tid.
- Alternative og rimeligere løsninger for bade- og stupefasiliteter.
- Konsekvenser for andre kommunale investeringer i samme periode.
- Hvor mye forsinkelser og prisøkninger skyldtes eksterne faktorer kontra svak prosjektstyring.
Bedre alternativer
- Strammere krav til usikkerhetsanalyse og reserver i tidlig fase.
- Trinnvis bygging eller pilotløsninger for å teste funksjon og kostnad før fullskala investering.
- Klare kontrakter med økonomiske insentiver og ansvar for entreprenører.
En liten humoristisk observasjon: for prisen på dette stupetårnet kunne man kjøpt mange livreddere i limpistol – men tårnet hopper fortsatt høyere i tall enn i stup.
Konklusjon: Et lett forståelig eksempel på at svak styring gjør små prosjekter dyre – og at 25,8 millioner kroner i praksis koster oss mer enn et symbol.
