Hamar kommune ødela et kunstverk kommunen selv bestilte og betalte 160 000 kroner for i 1988; kunstneren fikk til slutt 75 000 kroner i forlik.
Ikke oppgitt
Ikke oppgitt
Ingen dokumentert sprekk
Hamar kommune betalte 160 000 kroner for et kunstverk i 1988 — og flere tiår senere var verket borte fordi kommunen selv hadde destruert det. Kunstner Asbjørn Høglund endte i forlik og fikk 75 000 kroner i kompensasjon i 2025.
Tallene i saken
Kommunen bestilte og betalte for verket, det var kommunens eiendom. Likevel ble verket fjernet ved destruksjon noen tiår senere. At en offentlig oppdragsgiver fjerner et kunstverk man selv har bestilt, vekker spørsmål om både kulturpolitikk og forvaltning.
Forliket på 75 000 kroner er et økonomisk oppgjør, ikke en gjenoppretting. Kunstneren krevde først 80 000 kroner og mente summen ikke dekket tapet. Penger kan kompensere økonomisk, men verket og den konkrete kulturverdien er fortsatt tapt.
Destruksjon er ikke bare et regnskapsmessig hull: estetikk, lokal identitet og publikumsopplevelsen forsvinner når et verk blir borte. Den kulturhistoriske verdien kan ikke hentes tilbake med et engangsbeløp.
Erstatningen flytter et problem fra bevaring og riktig forvaltning til et enkeltoppgjør. Det løser ikke spørsmålet om hvorfor verket ble destruert eller hvem som bør bære ansvaret for bevaring.
Plikt til dokumentasjon, faglig vurdering og dialog før destruksjon burde vært standard. Mekling, faginstansvurdering eller deponering kan ofte være langt billigere og mer hensiktsmessig enn rettsprosesser og permanent tap av kulturverdi.
Konklusjon: Å betale for kunst og så selv ødelegge det er dårlig forvaltning — 75 000 kroner kan ikke kjøpe verket tilbake.
Først betale 160 000 for kunst, så destruere han, så betale 75 000 i forlik. Å kaste pengane rett ut av vindauget hadde i det minste spart destruksjonen.
Dette er satire/humor – ikke dokumentert fakta.