Lillestrøm, Lørenskog og Ullensaker brukte til sammen 28,7 millioner kroner på tolketjenester i 2025. I Lillestrøm alene ble over 13 000 tolkeoppdrag bestilt til en regning på 17,4 millioner — en økning på 212 prosent siden 2019.
Tallene i saken
- Totalt brukte de tre kommunene 28,7 millioner kroner på tolketjenester i 2025.
- Lillestrøm: 13 000+ tolkeoppdrag, kostnad 17,4 millioner kroner.
- Lørenskog: 5,3 millioner kroner.
- Ullensaker: 6 millioner kroner.
- Av Lillestrøms 17,4 millioner gikk 5 millioner til arabisk, ~2 millioner til russisk og 1,6 millioner til ukrainsk.
- Tolkeutgiftene i Lillestrøm har økt med 212 % siden 2019.
- Kostnad per innbygger i Norge tilsvarer rundt 5 kroner (beregning oppgitt av redaksjonen).
Stor økning – hva skyldes den?
Kommunedirektør Bjørn Gudbjørgsrud peker på to hovedforklaringer: tolkeloven som trådte i kraft 1. januar 2022 stiller strengere krav til bruk av kvalifisert tolk fra nasjonalt register, og kommunen har bosatt flere flyktninger. Begge er plausible årsaker, og forklarer hvorfor regnskapskostnadene har skutt i været i Lillestrøm.
Effekt eller regning uten ende?
Tolkeloven sikrer rettssikkerhet og forsvarlig hjelp ved å kreve kvalifiserte tolker og setter ingen tidsgrense for retten til gratis tolk. Det gir reell kostnad for kommunene når behovet er vedvarende. Spørsmålet er om den økte bruken alltid gir tilsvarende samfunnsnytte, eller om deler av veksten i praksis er regnskapsmessig: mer kvalitet på tolkene, flere oppdrag per sak eller lengre tolkeperioder kan drive kostnadene opp uten at antall møter eller tjenesteomfang har samme vekst.
Politisk respons: tidsgrense på bordet
Ronny Røste i Lillestrøm FrP mener flere brukere «strengt tatt burde klart seg uten» og foreslår at personer som har bodd i Norge mer enn tre år selv må betale for nødvendig tolk. Dagens tolkelov har ingen slik grense. Forslaget vil redusere kommunenes regninger, men kan også svekke rettssikkerhet eller tvinge flere til uformelle løsninger — en kostnad som lett kan falle utenfor kommunens regnskap.
Samfunnskostnader kommunen må tenke på
Økte tolkeutgifter kan føre til trangere kommunebudsjett og presse andre tjenester. Det kan også:
- redusere kapasitet til andre velferdstjenester hvis budsjettet ikke økes;
- øke administrasjonskostnader knyttet til bestilling og kontroll av tolketjenester;
- skape press for løsninger som flytter kostnader til innbyggere eller private aktører.
Hva saken ikke vurderer
Kildene oppgir ikke en full livsløpsanalyse: vi vet ikke om økte tolkeutgifter følger av flere møter, lengre møter, dyrere tolketyper eller bedre kvalitet. Saken ser heller ikke på transportkostnader, digitale tolkeløsninger versus fysiske møter, eller om økt bruk av kvalifiserte tolker reduserer kostnader andre steder (mindre feilbehandling, færre klagesaker). Ingen beregninger foreligger om nettoeffekt på rettssikkerhet eller langtidskostnader ved lavere tolketilbud.
Bedre alternativer enn hastevedtak
Før man innfører tidsgrenser eller egenbetaling kan kommunen vurdere:
- kvalitets- og behovsrevisjon: hvilke møtekategorier krever alltid kvalifisert tolk?
- styrket bruk av digitale tolketjenester der faglighet ikke svekkes;
- nasjonal samordning og rammeavtaler for å presse priser ned uten å ofre kvalitet;
- evaluering av om bedre språkopplæring og integrering på sikt reduserer behovet for tolk.
Tolkeutgiftene er reelle og økende — løser man det med sparetiltak eller smarte struktureringer blir forskjellen mellom symbolpolitikk og reell styring av kommunepengene.
