Batterifabrikken i Arendal fikk statlige lån på 1,5 milliarder – og halvannet år senere var selskapet konkurs.
Tallene i saken
- Innovasjon Norge ga Morrow Batteries 1,5 milliarder kroner i lån (400 mill. fra Grønn industrifinansiering + 1,1 mrd. på kommersielle vilkår).
- I tillegg var det vedtatt innovasjonstilskudd på 345 millioner kroner, slik at samlet statlig eksponering via Innovasjon Norge var i størrelsesorden 1,85 milliarder kroner.
- Kostnad per innbygger for de 1,5 milliardene: rundt 270 kroner.
Kort versjon
Staten lånte først tungt til Morrow Batteries for å etablere batteriproduksjon i Norge. I mai 2026 begjærte selskapet seg konkurs. Nå krever Frp svar på hvor mye skattebetalerne har tapt, mens næringsministeren forsvarer at staten må tåle risiko.
Hva skjedde?
Morrow åpnet fabrikk i Arendal i august 2024. I desember 2024 fikk selskapet lån fra Innovasjon Norge: 400 millioner fra Grønn industrifinansiering og 1,1 milliarder på vanlige vilkår — til sammen 1,5 milliarder kroner i statlig lånefinansiering. Tidligere var det også innvilget innovasjonstilskudd på 345 millioner kroner. 6. mai 2026 vedtok styret konkurs etter at videre finansiering ikke lot seg sikre.
Hvorfor kan effekten være mindre enn målet?
Offentlig støtte kan skape kapasitet hjemme, men en konkurs betyr at planlagt produksjon ikke ble realisert. Investeringer i anlegg, kompetansebygging og leverandørkjeder kan derfor gi begrenset reell norsk produksjon dersom driften ikke starter eller opprettholdes.
Samfunnskostnader å vurdere
Tap av statlig kapital er åpenbart. I tillegg gjelder dette potensielt tap av arbeidsplasser, svekket lokal industriutvikling i Agder og kastede muligheter for leverandører og kompetanseutvikling rundt fabrikken. Offentlig lånefinansiering kan dessuten skjule reell kostnad ved at regnskapsmessige tap først avdekkes ved konkurs.
Hva saken ikke har vurdert grundig
Det foreligger ikke i denne oppsummeringen informasjon om hvor mye av den statlige eksponeringen som blir gjenvunnet gjennom salg av eiendeler, eller om deler av virksomheten vil gjenoppstå i andre former. Det er heller ikke beregnet livsløpskostnader, alternative bruksområder for anleggene, eller hvilke alternativer som kunne redusert risikoen for skattebetalerne.
Bedre alternativer
Mer risikodeling med private investorer, strengere milepælsbasert utbetaling og grundigere exit-planer kunne redusert statens eksponering. Tydeligere krav til dokumentert marked og finansieringsplan før store låneutbetalinger ville vært et naturlig tiltak.
Konklusjon: 1,5 milliarder i statlige lån pluss 345 millioner i tilskudd endte med konkurs — en kostbar påminnelse om at offentlige risikoinvesteringer må sikres bedre mot tap for skattebetalerne.
