Staten kan garantere inntil 23 milliarder kroner til én havvindkontrakt — mens kraftprisen partene budet på er langt over dagens pris i Sør-Norge.
Tallene i saken
- Øvre ramme for statens støtte: 23 000 000 000 kr (2023-kroner).
- Auksjonsvinnerens bud: 115 øre/kWh (for 1. fase, 1400–1500 MW).
- Kostnad per innbygger (fordelt på hele landet): rundt 4144 kroner.
Hva har Stortinget gjort?
Stortinget har gitt regjeringen fullmakt til å inngå en tosidig differansekontrakt (CfD) for utbygging i Sørlige Nordsjø II, og satt et øvre tak på statens samlede støtte på 23 milliarder kroner. Kontrakten innebærer at staten dekker mellomlegget når markedsprisen er lavere enn kontraktsprisen, og får tilbakebetaling når markedsprisen er høyere.
Hva ble resultatet i auksjonen?
Ventyr SN II AS vant auksjonen 20. mars 2024 med et bud på 115 øre/kWh for første fase (1400–1500 MW). Kontrakten ble signert i april 2024. 23 milliarder kroner er et tak — ikke en garanti for at hele beløpet blir utbetalt. Hvor mye staten faktisk betaler avhenger av framtidige kraftpriser.
Hvorfor kan regningen bli stor — eller liten?
Den økonomiske virkningen for staten er usikker fordi CfD-ordningen jevnfører inntekter over tid mot markedsprisens utvikling. I praksis betyr dette at staten tar prisrisikoen: hvis markedsprisene er lave i investeringens levetid, vil staten utbetale mellomlegg; hvis markedsprisene er høye, kan staten få tilbakebetalt deler av støtten.
Samfunnskostnadene som ikke må glemmes
Offentlig støtte på opptil 23 milliarder binder opp offentlige midler som kunne vært brukt andre steder. Fordelt på innbyggerne tilsvarer taket rundt 4144 kroner per person — en regnskapsmessig størrelse som sier noe om omfanget, ikke nødvendigvis hva hver husstand faktisk vil bli belastet.
Slike store garantier kan også ha indirekte kostnader: økt importavhengighet hvis norsk produksjon blir dyrere eller mindre konkurransedyktig, mulige tap av andre investeringer i norsk energi- eller industriutvikling, og politisk risiko knyttet til at staten påtar seg langvarige prisforpliktelser.
Effekt eller forskyvning?
CfD-ordningen reduserer prosjektets inntekstrisiko, men det er ikke gitt at støtten fører til netto lavere globale utslipp — den kan i noen tilfeller flytte produksjon eller utslipp mellom markeder. Kontraktens hovedvirkning er å gjøre prosjektet realiserbart økonomisk ved å garantere en fast pris, ikke nødvendigvis å redusere sluttbrukernes kraftregning eller sikre bedre nasjonal verdiskaping.
Hva er ikke grundig belyst her?
Rapporten oppgir ikke hvor mye som forventes utbetalt under realistiske kraftprisbaner, livsløpskostnader for infrastruktur, transport- og nettutbyggingskostnader, eller hvilke alternativer som kunne gitt lavere offentlig risiko. Det er heller ikke beskrevet hvordan denne støtten veier opp mot andre nasjonale prioriteringer innenfor samme budsjett.
Bedre alternativer myndighetene bør vurdere
- Konkurransevilkår og kontraktsdesign som reduserer statlig priseksponering.
- Styrket krav til lokal industrielle ringvirkninger eller større del av verdikjeden i Norge.
- Trinnvis støtte som følger ferdigstillelse og leverte effekter, ikke forhåndsgarantier.
Konklusjon: Et potensielt stort regnestykke for fellesskapet — 23 milliarder er et tak og en forsikring staten påtar seg, ikke et sikkert regneark for gevinst.
